Endelig et livstegn

Hei!

Nå er det fryktelig lenge siden det har kommet noe nytt på siden vår.

Nå bor vi altså i Sandefjord, og her har vi det riktig så bra. Det er rart å ha flyttet langt vekk fra Elias, Ella, Nina, Mina, Sindre, Sunniva, Tomine, Oskar, Leon, Ida, Sigrid, Erlend og Peter, for ikke å glemme Trym, Eva, Simon og de andre barna i barnehagen, alle barna i IMI-barnehagen (Åpen barnehage), barna i barselgruppa, barna på mandagsgymmen og alle de andre jeg har lekt med i Stavanger. Jeg savner selvsagt alle de som jeg pleide å leke med.

Men heldigvis, så er det noen å leke med her og. I husene rundt oss bor det mange barn, og jeg er ute hver dag sammen med de. Bent og Leo heter de som jeg leker mest med. De er brødre og bor skrått over veien for oss. Jeg har tilogmed begynt å være ute alene. Mamma er veldig fornøyd med at jeg vil det.

Jeg trives veldig godt i det nye huset vårt, og jeg har fått et kjempefint rom. IKEA var utsolgt for trappegrinder, så mamma og pappa var nok litt spent på hvordan det skulle gå. Men trapper er jo ingen sak for meg. Jeg kommer til å protestere vilt om de kjøper trappegrind nå...

Rett etter at vi hadde flyttet hit kom det masse snø. Den lå lenge til og med, det var egentlig litt uvant. Pappa måtte skaffe oss en stoooor spade som han lekte med ute. Men de første dagene, så måtte han koste snøen! Jeg tror Pappa også synes det er uvant med snø...

Nå er det ikke mere snø ute, bare sol. Mamma liker godt å sitte på terrassen og se på sola.

Annathea har blitt 2 måneder og sover fortsatt masse, men hun har begynt å bli så glad når hun ser meg, da smiler og ler hun. Jeg er også veldig glad i henne og passer godt på henne. Og det er som regel min jobb å gi henne tutten når hun mister den.

Det er mye mer vi skulle og burde sagt og fortalt, men vi får nøye oss for denne gang. Det har vært travelt for oss, og særlig for mamma og pappa. Annathea har vært våken når jeg har sovnet for kvelden, og pappa er igang i jobb hvor det har vært nok å gjøre fra første dag. Men han trives på jobben...

Og vi trives i huset og i Sandefjord så langt. Vi er nærmere familie, og har hatt blant annet Heidi på besøk flere ganger alt (Bildet over).

På det siste bildet ser dere meg og Leo, som har laget snølykt (og en snødverg som er delvis skjult bak meg). Men vi har fått litt hjelp av mamma, da...

Amund.