Pappa'n min er rar!

I går virket pappa ganske trist!

Og etter hvert forsto jeg hvorfor. Vår trofaste følgesvenn "Mazda'n" skulle nemlig kjøres til den evige parkeringsplass.

Pappa sier at det var ganske trist. Mazda'n var hans første bil (Han kjøpte den av farfar i påsken 1999), og den har vært trofast bestandig. Den har aldri hatt motorstopp, og den har alltid startet. Selv i 42 minusgrader på Hamar var det bare å vri om nøkkelen og kjøre, sa han! Eneste gangene den ikke har startet var de gangne pappa (eller mamma!! -Red.) glemte å slå av lysa når han parkerte den, men da har han bare rullet den igang, eller trillet ned på bensinstasjonen nedenfor der vi visstnok bodde før.

Ellers så måtte den bare rugges litt på, så startet den. I perioder var det en del dører som ikke ville åpne seg, bensin- lokk som ikke ville lukke seg og andre mindre problemer, men det reparerte som regel seg selv. Det var aldri alvorlige eller akutte problemer med Mazda'n.

Det virket som om pappa hadde dårlig samvittighet overfor Mazda'n, fordi de har en ny Mazda som alltid er med på langturene. I det siste har "Mazda'n" sjeldent blitt tatt med på lengre turer enn til skolen. Og den har ikke en gang fått en ordentlig dusj på over et halvt år. Det tror jeg også Pappa har dårlig samvittighet for.

Pappa hadde tenkt å innkalle til fest og feiring da Mazda'n rundet 300.000 km., men han ble sur da mamma rundet dette på et jobb-oppdrag i Kvinesdal, uten at han visste det. Nå hadde han håpet på å ta det igjen ved runding av 333.333, men den rakk ikke mer enn såvidt 332.000 før 1. desember, da den enten måtte EU-godkjennes eller leveres til "Knoksen". Nå blei det Knoksen, og det var Pappa svært lei seg for. Men som dere ser, så fikk pappa og jeg vår siste tur i Mazda'n sammen, da.

Ringen er på en måte sluttet, for Mazda'n var visst det første jeg så da jeg kom ut fra sykehuset etter at jeg hadde blitt født. (Pappa mente nemlig at jeg måtte kjøre standsmessig på min første tur!) Så jeg synes jo kanskje det er litt trist jeg også! Men livet går jo videre.

En ting til Pappa sier er dumt, er at Finn var syk den dagen Mazda'n skulle tas med på sin siste tur. Fadder Finn, som selv er den stolte eier av en Mazda 626, ville nemlig også gjerne tatt årntli' avskjed med bilen vår, for han har egentlig vært en stor beundrer av den, han også - selv om ham kansje ikke alltid har vært like flink til å uttrykke det med ord.

Jeg har funnet ut at pappa kan være litt sentimental. Jeg synes også det er gøy å kjøre bil, men jeg må jo få lov til å synes at Pappa er litt rar noen ganger!