Om dyr, utvikling og rare foreldre.

I dag har jeg vært på lekeplassen. Det var gøy, for der var det en pusekatt. Den gikk jeg etter og sa "mjaaaauu", og noen ganger fikk jeg klappe den. Og når den løp unna, så var det også noen duer jeg kunne løpe etter. Mjaaaauu er forresten ikke den eneste dyrelyden jeg kan. Når jeg ser ei hane i dyreboka mi, så sier jeg "Y - yy -yy - yyyy". Før, for bare en ukes tid siden, så sa jeg bare "M - mm - mm - mmmm"! Jeg kan altså konstantere at jeg utvikler meg!

Jeg blir stadig større - og sterkere! Da jeg fyllte ett år i slutten av august, så fikk jeg en flott hjemmelaget trillevogn av farfar, som var for tung til at jeg kunne svinge med den. Nå snur jeg på en femti-øring i stua. "Fem-øringer finnes ikke lenger", sier pappa, som også påpeker at denne snu-operasjonen tar litt tid. Det er kanskje rett, men jeg jobber iherdig og får det til, og det at jeg nå klarer å både svinge og snu vogna, det bare bekrefter teorien min om at jeg stadig utvikler meg!


Ellers må jeg bare få avslutte med å si at mamma og pappa er rare! De tømte skittentøyskurven i dag, og man skulle jo tro de bare hadde skitne klær der! Men hva får jeg se! Tror du ikke de oppbevarer både penner, sjokoladepapir, kjøleskap-magneter, tyggegummi-esker, t-skjeer, lekebiler og opprevet do-papir i denne skittentøyskurven, også? Hvor får de det fra, spør nå jeg? Foreldre er rare!