Læringsprosesser går best som liten

Jeg lærer stadig nye ting. Spør mamma om jeg skal dusje, så løper jeg ut på badet, og spør mamma og pappa meg om å hente skoa, så henter jeg de. I dag fortalte Pappa at han hadde sjekket om jeg var våken i baksetet ved å lage hanelyder, og få gjensvar fra meg. (Jeg sier nemlig ikke så mye i bilen, og mamma og pappa lurer stadig på om jeg har sovnet.) Vel, pappa fortalte mamma dette mens mamma ammet meg i kveld, uten at han laget hane-lyden. Men når jeg hørte pappa si hane, så sa jeg "Y - yy - yy - yyyy", - mens jeg drakk, selvfølgelig.

Jeg synes jeg lærer mye og fort, jeg. Det er mer enn man kan si om foreldrene mine: Jeg prøver å få de til å skjønne at jeg ikke forstår ordet "Nei" enda, men det ser det ikke ut til at de skjønner at jeg ikke forstår enda. De sier stadig vekk "Nei". For eksempel når jeg leker med TV'en og ledninger, når jeg kaster mat eller kaster ting hardt i bakken (- Det er gøy), og når jeg vil inn i oppvaskmaskinen. Noen ganger sier de det litt høyt, og noen ganger ganske bestemt eller noe sånt. Da blir jeg enten sint eller lei meg, og begynner å grine. Og så gjør jeg det igjen - for det er jo gøy å gjøre det. Noen ganger sier de "Nei" fort flere ganger på rad (Sånn: "NeiNeiNeiNeiNei"). Dette gjør de særlig når jeg skal legge et eller annet i doskålen. Da blir jeg litt forfjamset, og så rekker jeg ikke å gjøre det, for da kommer de å lukker igjen dolokket igjen. Også prøver jeg å åpne det, men de holder det igjen. Da blir jeg også litt sur, for jeg vil jo legge det oppi. Og mamma og pappa skjønner altså ikke at jeg ikke forstår hva "nei" betyr for noe enda.

Jeg tror med dette at jeg kan fastslå at barn lærer fortere enn foreldre!